Purpursolhatten er en av våre flotteste stauder, og manges favoritt i hagen. Den er tar over blomstringsstafetten når mange andre stauder er ferdigblomstret i slutten av juli, og fortsetter helt til oktober. -De siste årene har Purpursolhatten fått ny sveis i form av nye sorter med flere farger og fylte blomster, forteller Opplysningskontoret for blomster og planter (OBP). Purpursolhatten kommer fra Nord-Amerika, der indianerne fant ut at man ble fortere frisk av infeksjoner og forkjølelse ved å drikke uttrekk fra røttene. Planten er fortsatt en av verdens mest brukte innen naturmedisin.

Purpursolhatt står støtt på egne bein

Blomstene har ganske lange kronblader, og de kan variere i bredde avhengig av sort. De fleste er smale og henger litt ned, og gir blomsten et slankt og elegant uttrykk. Purpursolhatt trenger godt drenert jord og sol eller halvskygge. Høyden varierer mellom 70 cm og 1 m. Selv om blomstene kan ha et mykt uttrykk, er de hardføre og står lenge. Purpursolhatt blir ofte kalt bare solhatt på norsk, men da kan den blandes med planteslekten Rudbeckia, som har gule blomster. Siden de to slektene har forskjellig farge på blomstene er de lett å skille fra hverandre når man først ser dem, sier OBP. De stive rørkronene i midten, «piggsveisen», har gitt inspirasjon til det latinske navnet på Purpursolhatt, som er Echinacea. Dette ordet spiller på det greske ordet ekhinos, som betyr pinnsvin og kråkebolle.

Plante med piggsveis og hockeysveis

Purpursolhatt brukes både hager og i offentlige blomsterbed|. I tillegg til lang blomstring år etter år, trenger planten lite stell. Selv om Purpursolhatt blir 1 meter og mer, står den fint av seg selv og trenger ikke ekstra støtte. De stive blomsterstilkene står støtt, også etter en skikkelig regnskur. Blomstene holder seg lenge, og kan også brukes i buketter. I tillegg til den klassiske mørkt purpurrosa fargen, finnes det sorter i hvitt, mørkt og lyst oransje, lysere rosa, og med fylte blomster.