Hvorfor er ikke de nasjonale navnene gode nok?

Hovedbegrunnelsen for å ha internasjonale plantenavn er å unngå forvirring og problemer med oversetting og identifisering. Når et planteslag har ett internasjonalt akseptert navn, blir navnsettingen entydig og forståelig for alle (i hvert fall i skriftlige framstillinger). De nasjonale navnene har ulikt opphav og betydning. Dessuten finnes ofte en rekke regionale navn på vanlige planteslag, og mange slike er i daglig bruk. Einer har for eksempel mange norske lokalnavn.

Det finnes ingen standard for norske plantenavn

Botanikerne i Artsdatabanken har innført navn på enkelte vanlige hageplanter, navn som ikke har vært brukt verken i fagmiljøet innen hagebruk eller i næringen. Eksempel: Botanikere kaller Amelanchier for blåhegg, mens det innarbeidete navnet i hagebruket er søtmispel. Solenostemon scutellarioides er et ukjent navn for de fleste som er glade i stueplanter, men sier vi coleus, praktspragle eller bygutt vil mange straks dra kjensel på navnet. Dermed vil bruk av norske plantenavn tidvis føre til forvirring av hvilken plante vi bruker.

..og, hvordan skrives norske plantenavn?

I tekst skrives norske plantenavn alltid med liten forbokstav, selvsagt unntatt når navnet står først i en setning. I tabeller er det vanlig å bruke stor forbokstav når navnet står i første kolonne, ellers ikke.